Hva skjer med båtflyktningene som kommer til Lanzarote?

I løpet av et år er det mange mennesker som i sine små båter tar den farlige reisen over havet fra Afrika til Lanzarote. Om bord er det mennesker som har betalt alt de har av penger for en reise til det forjettede landet i vest.

Så langt i år har Lanzarote mottatt langt flere båtflyktninger enn vanlig, sannsynligvis fordi været i området har vært godt. Denne sommeren har også faren vært stor for at flyktningene bringer med seg koronasmitte til øya.

Men hva er historien om flyktningene, og hva skjer med de som kommer til øya?

Hvorfor kommer de hit?

De fleste som kommer til Lanzarote er fra våre naboland i øst; Mali, Guinea, Elfenbenskysten, Mauritania, Senegal og Marokko. De fleste har blitt fortalt at på Kanariøyene venter det jobber og penger, slik at de får et bedre liv og samtidig kan sende penger hjem til sine familier.
Profesjonelle menneskesmuglere på begge sider tjener grovt på disse turene. I juli ble seks personer arrestert for menneskehandel på Lanzarote, sammen med 22 andre på Kanariøyene og fastlandet.

Hvordan er reisen over havet?

Strekningen over havet fra Afrika til Lanzarote er godt og vel 120 kilometer i luftlinje. Båtene som brukes kalles pateras, og menneskesmuglerne vet at de ikke får tilbake disse båtene etter turen. Derfor er båtene i dårlig forfatning, en typisk «engangsbåt».
En båt med opprinnelig plass til 10 personer kan lett ha 25-30 personer når reisen starter. Da er det lite plass til personlige eiendeler, mat og vann.
Mange båter klarer ikke turen over. De som er om bord er ikke sjøfolk, og vet knapt hva som skal til for å navigere båten til riktig havn.
Noen har betalt ekstra for å ha med en såkalt «kaptein» om bord. Klarer myndighetene å finne ut hvem som er «kaptein» venter lange fengselsstraffer på vedkommende.
Mange av flyktningene har også druknet etter å ha blitt tatt av brenningene 10-15 meter fra land.

Denne korte videoen ble tatt opp da 31 flyktninger kom til nordøstkysten av Lanzarote 31.juli 2020:

Hva skjer med flyktninger som kommer seg til Lanzarote?

De fleste som greier å komme seg til Lanzarote sjøveien blir oppdaget ganske raskt. Det er ikke mange steder på øya hvor en liten båt kan legge til land, og innbyggere og kystvakta er flinke til å oppdage en patera (enkel båt med flyktninger) som nærmer seg land.

Sjøredningstjenesten på jobb. Foto: salvamentomaritimo.es

Myndighetene har et radarsystem kalt SIVE, som også er nyttig i å lokalisere båter som nærmer seg land. Dessverre er flyktningbåtene noen ganger så små at de «går under radaren».
En gang i blant klarer noen av flyktningene å komme seg i land uten å bli oppdaget, men å oppholde seg i Spania uten papirer er nesten umulig. De som politiet ikke finner vil som regel melde seg selv til myndighetene etter ei stund.

Båtflyktningene som har ankommet Lanzarote siden pandemien startet har alle blitt testet grundig for korona. Deretter blir de satt i isolasjon i de midlertidige mottakssentrene som er opprettet i landsbyene Máguez, La Santa, Yaiza og i et skip på havna i hovedstaden Arrecife.

Alle flyktningene som kommer til øyene blir arrestert ved ankomst, unntatt er enslige barn og mødre som har med seg sine barn.
På grunn av en økende mengde flyktninger som ankommer Kanariøyene siste vinter er det opprettet seks nye mottakssentre både på Gran Canaria, Tenerife og Fuerteventura. Disse sentrene har en kapasitet for over 7 000 personer, slik at det ikke lenger blir nødvendig å bruke hoteller som en nødløsning.

De første intervjuene for å finne ut om flyktningenes status foretas i disse sentrene.
Deretter sendes nå de fleste flyktningene til byen Cueva helt nord på fastlandet, hvor flyktningenes status blir videre vurdert. Er de reelle flyktninger? Blir de forfulgt i sine hjemland? Hvis ja, er det på grunn av politiske eller andre grunner?

Fem regioner på fastlandet; Baskerland, Navarra, Aragon, Extremadura og Valencia pluss byen Barcelona har sagt ja til å ta i mot flyktninger som kommer via Kanariøyene.

Barn og ungdommer som reiser alene får som regel lov til å bli i landet, og blir gitt spanskundervisning og annen samfunnsnyttig læring slik at de blir i stand til å integreres i det spanske samfunnet.

Spania har avtaler om å returnere flyktninger med flere land, blant andre Senegal, Mauritania, Marokko og Algerie.
I vinter har flere fly gått fra Spania til blant annet Marokko med flyktninger som ikke oppfyller FNs krav om beskyttelse.

Hva kan gjøres bedre?

Det er forferdelig at disse menneskene mer eller mindre blir lurt ut på havet med løfter om gull og grønne skoger på den andre siden. Det er tragisk at kriminelle på begge sider tjener grovt med penger, og som regel slipper unna straff.

Det som trengs er en gedigen informasjonskampanje via aviser, tv, radio, sosiale medier og plakater i landene hvor de fleste flyktningene kommer fra. Der må det fortelles at det ikke venter en bedre fremtid på den andre siden, og at de fleste vil bli sendt tilbake til sine hjemland igjen.

Som et ledd i denne informasjonskampanjen har den spanske statsministeren besøkt Marokko i vinter. Flere ministre fra Spania har også besøkt Senegal og Mauritania.

Når flyktninger likevel klarer å komme seg til land på Kanariøyene er det de kanariske myndighetenes plikt å ta vare på disse så godt det lar seg gjøre med mat, klær, husrom og juridisk bistand inntil deres status er bekreftet.

Kanariøyene får neste år et ekstra tilskudd på 50 millioner euro (en halv milliard kroner) fra den spanske staten på grunn av kostnadene med å håndtere den store strømmen av flyktninger som kommer til øyene.

Det er opprettet en Facebook-side, Somos Red, en folkeplattform som er en reaksjon på at immigranter nektes å forlate Kanariøyene, på deres uverdige boforhold, og mangel på hjelp.
Det var den norske nettavisen Canariajournalen som skrev om dette først.

Over 100 grupper, foreninger og individer har besluttet å organisere seg i Somos Red på grunn av den vanskelige situasjonen mange mennesker som har kommet fra Afrika befinner seg i, skriver Canariajournalen.

Les mer om denne solidaritetssiden som Canariajournalen skriver om HER (på norsk).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kommentarfeltet er stengt